Eksempel på gode venninner

Kjell og Astrid har invitert til midtsommer på Vervik i mange år.  I år er det litt spesielt.  Kjell fyller 50, Johannes 10 - og hytta og eiendommen har vært i familiens eie i 70 år.  Jeg har vært på Vervik noen ganger, og føler det nesten som et hjem.  Her har Kjell og jeg sittet og sett natten bli til dag mens vi deler tanker og problemer.  Det var før både Inger og Astrid var med i bildet.  Kjell har alltid vært en god kamerat. Nå blir plutselig gode kamerater 50.  Det er godt jeg holder meg ung.

Far er tilbake fra sjukehus, mor er tilbake fra sykehjem.  CD-innspillingen er ferdig.  Ungene er ferdig med eksamener og skole.  Ingrid har brukt uka som frivillig på Tunza, en internasjonal miljøkonferanse for barn.  Sommeren skal hun arbeide på sykehjemmet.  I tillegg blir det nok tid til litt reising. 

Erlend fikk til bra eksamen.  Nå har Birte dratt på ferie til Hellas.  Mandag begynner han som lagerarbeider på GS Hydro.  Flott lønn og glimrende arbeidsforhold.  Ikke alle som får en sommerjobb rett i fanget.  Og i Birtes fravær blir det litt tid til andre venner også.  I dag er han og jammer sammen med kamerater.

Margrethe og Lisbeth på besøk

Kristin har ikke fått jobb, men hun skal nok få tjene litt penger hjemme.  Nå er hun sammen med Ingrid og kusinene Margrethe og Lisbeth og bowler.  Adelheid og Frode er i Stavanger i forbindelse med en korpsfestival og et trekkspilltreff.  De bor hos mor og far.  Koselig at søskenbarna får treffe hverandre litt av og til.  Om en uke er det ferie for oss også.

 Inger sitter og ser på et gammelt TV2-program.  Egil Svartdahl besøker sjømannskirken i Singapore.  Programmet er laget før vår tid.  Men det er rørende å se igjen gamle trakter.  Og det er rørende å se hvordan folk tenker.  Når assistenten intervjues på et båtbesøk, kjenner jeg meg VELDIG igjen.  Gleden ved å få lov til å være medmenneske, komme inn i andre menneskers hverdag, og samtidig tanken:  Hvor mye misjonær er jeg egentlig?  Og kanskje handler misjoneringen først og fremst om å være medmenneske.  Å være den som var til stede og brydde seg. 

Svartdahls besøk i Pasir Panjang Road vekker minner i meg som jeg ikke har hatt siden jeg reiste.  Ikke minnene om Singapore, om venner eller om hus og kirke.  Men minner om gleden over å få ha den funksjonen vi hadde.  Minner om gleden over å få lov til å bety noe for andre.  Så trenger vi kanskje påminnelse om at en ikke trenger å jobbe verken i Sjømannskirken eller andre plasser for å være noe for andre.  Fordi det er et livslangt oppdrag for oss alle.

Ingrid har ikke vennet seg til norsk klima enda…

Grethe sto plutselig på døren i går.  Som om det bare skulle være sånn.  Hun hadde landet få timer før det etter tre år i Houston.  Jane og Jan Helge er kommet hjem etter noen år Singapore.  Da kjenner vi litt på tommheten deres - på alle følelsene og på hvor rart og selvfølgelig det kjennes å plutselig brase inn i den norske hverdagen igjen.

Aller først noe som er helt topp.  Om ikke så lenge får vi besøk av Maria, hushjelpen vår fra Singapore.  Det blir ikke noe langt besøk, men det viktigste er at hun kommer.  Maria ble noe mer enn en hushjelp.  Hun ble en veldig god og personlig venn - ikke bare for Inger og meg, men også for ungene.  Og jeg gleder meg virkelig til å treffe henne.

 Jeg regner med at vi er på toppen nå, for vi har hatt en del motbakke i det siste.   Natt til mandag måtte far på sykehus i full fart.  Og så lenge han  bidrar så mye til at mor fortsatt kan bo hjemme, så sier det seg selv at vi har hatt hendene fulle den siste tiden.  For å gjøre en lang historie kort:  Far ble utskrevet i dag, har det bra og er frisk.  Men naturlig nok er han litt sliten etter tøffe dager på sykehus.  Mor fikk korttidsopphold på Vålandstunet Sykehjem i 14 dager.  Det skal hun bruke, sånn at far kommer til hektene igjen.  Alt har vel egentlig godt bra, men det er ikke til å komme fra at en reflekterer litt i forlengelsen.

En av refleksjonene går på et helsevesen som stadig får en del pepper.  Vi hadde en lignende situasjon for to år siden.  Og begge ganger har jeg møtt et helsevesen som har levert så det holder.  Begge ganger har de stått på på sykehuset, hjemmesykepleien har stått på som gale, og begge ganger har vi fått korttidsopphold - nesten “just like that”.  Lønninger og ressurser er ikke all verden i norsk helsevesen.  Såkalt satsing blir latterliggjort ved Statsbudsjett og lønnsforhandlinger.  Likevel har vi gjennom våre to hendelser mennesker som byr på seg selv og yter ut over det som kreves - sånn faglig sett.  Jeg håper den siden av helsevesenet også kommer fram.  At det er en masse mennesker i systemet som virkelig prøver å yte sitt beste - nesten på tross av ressurser og lønninger.  Det er bare å ta av seg hatten.

Det er også grunn til å reflektere over mor og far.  En ting er alder og alt det fører med seg.  Men bort sett fra det:  De har holdt sammen i snart i rundt 47 år.  Og de viser fortsatt en hengivenhet og respekt overfor hverandre som mange ektepar kan missunne dem.  Jeg har levd ganske tett på begge de siste dagene, og begge to er genuint opptatt av den andres ve og vel.  Mor og far har hatt sitt.  I over 10 år har hun sittet i rullestol, og blir desverre ikke bedre.  Men hun er krystallklar og har et humør som kunne få en sitron til å bli søt.  Og far er utrolig sprek til å ha passert 70.  Det er flott å se ha de har sammen. 

Ellers har det skjedd en del annet også.  Fredag var jeg i studio og mikset sammen med Kjell.  På kvelden hadde vi “venners venners fest” med Amazing.  Ca 120 gjester og kjempegøy.  Mange sto på og bidro med sitt, men jeg er imponert over vår formann, Per Kåre.  Han får MEG til å virke negativ i forhold, og det er en prestasjon i seg selv.  Det er gøy med Amazing.  Vi har rett og slett blitt en bra gjeng. 

Det er hyggelig å ha en gjeng rundt seg som setter pris på det vi holder på med.  At noen kaller det vi holder på med for Eidsvåg-epoke, etter at vi gjennom tre års korarbeid har brukt tre Eidsvåg-sanger, får være så.  Jeg tror vi har et bredt reportoir som til sammen kan tilfredstille mange.  Hva enkeltmedlemmer liker og ikke liker får være opp til dem.  Og det er helt frivillig å være med oss.  Men noen må vi da gjøre riktig.  For tiden har vi neste 40 kormedlemmer med oss.  Og flere er på vei.  Jeg tror at en får et bra kor ved å ha et bra miljø, og at en får et bra miljø ved å ha et bra kor.  Og et bra kor er et kor som behersker det de holder på med ut i fra de forutsetninger som er tilgjengelige. 

Erlend kom trygt hjem fra Bilbao.  Ingrid har vært en uke i Berlin.  Begge to har hatt det kjempegøy.  Søndag sang og spilte Ingrid og jeg på gudstjeneste i Tasta kirke.  Nå er vi igang med en ny uke med spennende utfordringer.  Og kanskje får dere lese om de også.

Nesten hele avdelingen ble pakket inn i busser sammen med stokker, rullestoler og rulatorer.  Og så dro de avgårde på tur i nydelig vær.  Og etter noen solide omveier, endte de opp på Sola strandhotell til nydelig middag og dessert.  Jeg ser ikke bort i fra at det ble en skikkelig vitamininnsprøyting i en ellers litt stillesittende hverdag.  Og så dukket NRK opp.  Og det kan du se mer av ved å trykke på linken under.  God fornøyelse.

http://www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/rogaland/verdi/57655.

Likevel bugner byen og området av kulturell aktivitet.  Det meste av det bobler til tross for at kulturhovedstadsmidler aldri nådde dit.  I helgen var det bare å velge og vrake.  Og sånn blir det fremover også.  Den siste tiden har jeg valgt vekk Bob Dylan, Roger Hodgson, Manfred Mann Earth Band, Jan Eggum, Rogafest med 40 lokale helter.  For fem år siden hadde det aldri skjedd, men det hadde heller ikke vært mulig å velge i så mye da. 

Hvor vidt all denne aktiviteten er en spinnoff av kulturhovedstadsgreiene er ikke godt å si.  Men selv er jeg skuffet over at hverdagskulturen ikke har fått mer av kulturåret.  I stedet er mitt inntrykk at smale, kulturelle ting har blitt tilgodesett med store beløper, mens opplegg og prosjektet som har skaffet byen kultur i mange år, ikke får se så mye som en krone. 

Men uansett er det spennende å bo i en kulturby.  Og det blir ganske så kulturelt for tiden.  Inger og jeg var altså heldige å få oppleve legendariske Bobby McFerrin på onsdag.  Og på lørdag var vi på “Byterminalen”, en rockemusikal som er gjort mulig via kulturhovedstaden.  Og selv om jeg nettopp har slengt med leppa:  Dette var et kjempeopplegg som samlet store og viktige deler av regionens kulturkrefter.  Og resultatet var sterkt, spennende og veldig flott. 

Søndag hadde jeg gleden av å oppleve Sigve Vidnes’ debutkonsert i Sola kirke.  Nå er ikke klassisk tenorsang helt min greie til vanlig, men det blir noe annet når du kjenner tenoren.  “God kveld, og hjertelig velkommen til debutkonsert med Sigve Vidnes.  Det e eg så e Sigve, hvis någen lure.”  Sigve har en befriende og avslappende måte å snakke til folk på - til og med på egen debutkonsert.  Jeg er som sagt ingen stor kjenner av arier og lignende, men Bodil og Bernt nikket annerkjennende og etter konserten reiste en fullsatt Sola kirke seg til stående trampeklapp, så han må da ha gjort noe riktig.  Gratulerer med vel overstått konsert, Sigve.

Og apropos kultur, Erlend er i Bilbao, Spania, og surfer mellom Guggenheimermuseet og Gocartbaner.  Hvis noen vil følge ham og resten av klassen, kan dere gå inn på http://www.ufattelig2008.blogspot.com/.

Erlend og Birte i Bilbao    Foto: http://www.ufattelig2008.blogspot.com/

Været er strålende og sommeren nærmer seg.  Når Erlend har kommet hjem fra Bilbao, reiser Ingrid til Berlin.  Det blir sikkert og en kul tur.

I mellomtiden har han tatt mopedlappen, og forleden tok han mopeden ut til biltilsynet (igjen greit med farfar med stor bil) og fikk vidunderet registrert.  Nå freser han rundt, og virker både fornuftig og flink.  Erlend snakker ikke så mye som faren, men han gjør desto mer.  Jeg misunner han litt den der “Bare gjørr det” og “Ta det med ro, eg fikse det”-greiene hans.  Eller som Bobby McFerrin ville sagt det: Don’t worry, be happy.

 Og hvis du lurer på hvem nevnte Bobby er, så er han en utrolig sanger som stiller på scenen med bare seg selv og en mikrofon - som han gjorde i Stavanger Konserthus i kveld.  Unni og Jarle inviterte oss med, og det var ikke vanskelig å si ja.  Konserthuset var stufullt, og med sin varme og sitt vokalinstrument trollbant han oss fra første stund.  Han improviserte, brukte tilfeldige publikummere (heter det det?), improviserte mens en danser som satt i salen danset til, plukket opp 32 mennesker fra salen og laget kor.  Han improviserte mens salen sang “Over the Rainbow”, og sang Bachs preludium mens publikum sang Ave Maria.

Og jeg er sikker på, det sa han forresten selv også, at ingen av konsertene hans er like - fordi han har forskjellig publikum, forskjellig dagsform, forskjellig lokaler hver gang.  Etter en konsert med McFerrin setter en seg ned og skriver i bloggen, bruker et bilde en sikkert ikke har lov til å bruke, og så legger en seg og lar Bobbys improvisasjoner synge videre i hodet.  Don’t worry, be happy.

Det var sikkert bra Singapore i går.  17. mai var plutselig falt på en lørdag, og dermed hadde de fleste kolonien fri hele dagen, og det skjer jo ikke så ofte.  Normalt er jo 17. mai arbeids- og skoledag i Løvenes by, men i år og neste år kan en altså feire hele dagen.  Og det ble gjort i går.  Først familiefest i Fort Canning Park, så mottakelse hos ambassadøren og så rekefest på kirka.  Det legger definitivt en annen ro på dagen.  Ikke regnet dagen vekk heller.  Selv fikk vi for første gang på 4 år oppleve den erverdige brannbilen fra 1934 først i togene i en solfylt Stavanger.

Mye var som det var, og mye var helt annerledes.  Det morsomme er at Stavanger oppleves som relativt statisk.  det er nok heller fam. Synnevaag som har forandret seg.  Forsåvidt er det en erkjennelse som vi også har kommet til i andre settinger i forhold til det å komme hjem, men det blir veldig tydelig på en dag som 17. mai.  Jeg mener barnetoget begynner kl. 09.00, brannbilen kjører først, russetog er like dårlig og folketoget like mangfoldig som det har vært.  Og takk å pris så bor vi i byen som har et stort, flerkulturelt arrangement som et av sine hovedarrangementer.  Så når Oslo og andre provinsielle byer har sin flaggdebatt, så har vi hatt kulturelt mangfold 17. mai i mange, mange år.

Så når byen og dagen stort sett er uendret, så er det altså ting som tyder på at det er vi som er forandret.  Let’s face it.  Plutselig har vi store unger.  Det er det mange andre også som har, men i og med at vi hadde dem vekke fra noen viktige år, blir liksom alt så mye tydeligere. Men 17. mai, og fina vere og vår i luften og pølser og is og alt var som det skulle være - vi tok det bare litt forskjellig inn.

Ungene forlangte pølser, gele og is hos farmor og farfar.  Det fikk de.  Alle tre gikk i barnetoget.  Kristin med Teinå skole, iskald da hun passerte oss etter å ha stått og ventet på Domkirkeplassen før toget.  Erlend  gikk også for Teinå, i dress, og som vanlig med Birte innen rekkevidde.  I over et halvt år har Birte dukket opp stadig oftere, og det er kjempetrivelig.  De var rett og slett kjempeflotte der de gikk.  Ingrid gikk i bunad for første gang, og så nydelig ut.  Det er nok bare pappa som synes at solbriller og bunad ikke hører sammen.

Det var noe veldig norsk over å feire 17. mai i Singapore, men det var godt å være hjemme og feire igjen også.  Tradisjoner kan skapes, men noen tradisjoner skal få være der, sånn som de har vært i alle år.   Og selv om det ikke var 34 grader, så skinte solen fra samme himmel.

 Det er 20 år siden vi forlovet oss på en benk ved brønnen inne på Bryggen i Bergen.  I helgen satt vi der igjen.  Nesten like unge og vitale som den gang.  Inger er i hvert fall like ung.  Selv opplevde jeg forleden en som fortalte meg at jeg holdt meg utrolig godt.  Er ikke sikker på at jeg likte den kommentaren, selv om den var godt ment.  Hvis jeg fortsatt var ung, var det jo ikke nødvendig å komme med en sånn saksopplysning.  Men når det er sagt:  Over 20 år etter at vi bestemte oss for å leve sammen, så holder vi fortsatt ut.  Det er vi litt stolte av.

Men hva gjorde vi i Bergen?  Svaret er enkelt:  Vi besøkte Hege og Erik.  De to ble våre gode venner i Singapore.  Nå er de bosatt på Natlandsfjellet og vi bor på Tasta.  Og i mellomtiden har de to blitt til tre.  Lille Alfred har overtatt styringen av den lille familien, til alles begeistring.  Hege og Erik er lette å være sammen med.  En trenger ikke å forestille seg, en kommer som en er - det holder i massevis.

Jeg nevnte Alfred.  Helt siden han så det bergenske lys for et halvt års tid siden, har Inger mast på å få komme opp.  Og Hege og Erik har mast på at Dande Ingår må komme.  Og endelig fikk altså de to møtes.  Inger var overbegeistret.  Alfred og.  Det var bare en ting han ikke likte med Dande Ingår.  Hun hadde med seg en stor, diger, sur, farlig type som snakket høyt og luktet øl og hvitløk.  Det skal mindre til før en vrenger leppa og begynner og hylskrike.Nå ble de to ganske gode venner etter hvert.  De kunne i hvert fall se på hverandre uten at det ble bråk.  Uansett:  Fantastisk hyggelig å være på besøk.

Og Bergen er fortsatt byen i mitt hjerte - med untak av Stavanger da.  Og byen viste seg fra sin beste side.  Nydelig vær, masse folk, Bryggen, Fisketorv, Standkaien og mye annet flott.  Og på veien bort til Bryggen, gikk vi forbi farmors gamle leilighet, der Inger stoppet i butikken nedenfor og spiste fiskekaker.  Og litt lenger inne i Strandkaien måtte jeg la meg avbilde sammen med skiltet som forteller at i femte etasje i Strandkaien 2 holder V. Veum, Privatetterforsker til.  Det kan synes barnslig og unødvendig, men for meg var det ganske stort.

 For 18 år siden satt jeg i et åpent vindu på det som den gang het Sentralsjukehuset i Rogaland.  Utenfor var det nydelig vær og over 20 grader.  Jeg smilte fra øre til øre.  Ikke på grunn av været, men fordi Inger og jeg hadde fått en liten datter - et “lite” nurk som vi valgte å kalle Ingrid.  18 år etter er Ingrid fortsatt en jente som får meg til å smile.  Fordi hun er en flott datter, men også fordi hun er min veldig gode venn som jeg setter veldig pris på.  18 år gammel fremstår hun som humørfylt, moden, snill og bestemt, og jeg kan  ikke si hvor stolt jeg er av henne - 18 years after.

Vi er i havn med korinnspilling til CD’en til Tasta Barnegospel.  Tasta kirke ble bygget om til studio.  Ene kirkesalen var innspillingsrom, der det ble hengt opp tepper, satt opp kortrapper, satt opp mikrofoner og lagt alt til rette for at lyden skulle bli så riktig som mulig.  I den andre kirkesalen ble det laget teknikkerom der Kjell og jeg satt med masse utstyr som jeg fortsatt ikke skjønner så mye av og stilte lyd, instruerte dirigent og kor, og gjorde alt for at resultatet skulle bli bra.  Og bra ble det.

Men når resultatet blir så bra som det blir, handler det mye om organisering.  Inger Hilde og Jan Gunnar er veldig flinke til å få ting til.  Alt var rigget og klart da vi kom, det var foreldre som laget mat til alle sammen hele helgen, foreldre ryddet og vasket - kort sagt:  Jeg kunne bare konsentrere meg om det “kunstneriske”.  I tillegg var det barnefrie soner, alltid tilgang på kaffe og snacks.  Alt var bare veldig bra.

Det er litt av et prosjekt vi er i gang med.  Jeg har altså skrevet tolv tekster og melodier for barnegospelkor.  Det i seg selv tar en del tid.  I forkant av det ligger mye planlegging og prosjektering for i det hele tatt å bestemme seg for å gi ut en sånn cd.  Jan Gunnar og jeg har møtt forlag og studio, diskutert løsninger og priser.  Når alt dette er klart, gjelder det å få sangene ned på papir sånn at både orkester og kor kan få dem.  Koret begynte å øve ganske tidlig, men fikk ikke siste sangen før rett før de skulle i studio. 

 Orkesteret fikk sangene i hånden da de gikk inn i studio.  Men når du har proffe musikere som har jobbet med Bertine Zetlitz, Maria Aredondo, Sigvart Dagsland, Idol, Andrea Chrouch, osv., så går det og greit.  Først snakket vi litt om de enkelte sangene.  Så gikk Atle, Halvard, Aril og Ruben inn i studio og laget et forslag til arrangement.  Det brukte de ikke mange minuttene på.  Så fikk de litt korrigering fra meg, før de spilte inn kompet.   Etterpå ble en del av sangene korrigert og supplert.  Hele instrumentalbiten ble laget på to intense dager.  Atle brukte en ekstra dag på å legge på keyboard - ikke fordi de andre er så mye bedre enn ham, men fordi vi ba han om å gjøre det.

Korbiten har jeg allerede fortalt om.  Den er og krevende og hektisk, krever stor planlegging og mye jobbing.  Nå er neste punkt på programmet at vi skal ha tre dager i studio med ni solister.  Alle disse solistene skal være med på å gi hver sin sang et særpreg - og det skal vi hjelpe dem med.  Og det er jo noe av det mest spennende - at jeg leverer sangene fra meg, og så blir orkester, kor, solister og teknikker med på å forme sangen videre.

 Og etter det er det miksing, miksing og atter miksing.  Timer i studio med nitid lytting for å få produktet så bra som mulig.  Kjedelig, men nødvendig.  Og en eller gang, etter mye justering og diskusjon mellom teknikker og produsent, må vi bli enige om at sånn blir det.  Nå er vi ferdig.  Tasta Barnegospel sin cd blir hørende sånn ut.  Det ferdige produktet blir sendt til Cutting Room i Sverige for det som kalles “mastring”, der dyktige folk legger siste hånd på verket.  Og derfra går CD-orginalen til forlaget, som skal få den trykket opp.

I tillegg skal det lages cover, planlegges markedsføring, osv.  Så når vi presenterer CD’en 6. september, har vi brukt massevis av timer og involvert ganske mange mennesker.  Og så skal vi ha konsert, og så går CD-en ut til kristne bokhandlere i hele landet.  Og kanskje er det andre barnegospelkor i Norge som vil synge våre sanger.  Da kan de i tilfelle kjøpe Singback-CD og noter som også vil bli trykket.  Og hvis du lurer på hvor “Det store rare huset” kommer inn, så er det ganske enkelt navnet på CD-en.

I kveld stiller Kjell med studioutstyr på kirka.  Vi skal bygge om ene kirkesalen til studio.  Den andre salen blir teknikerrom.  I morgen braker det løs.  35 glade unger stiller kl. 09.00 med skolefri og masse pågangsmot, klare til å spille inn 12 sanger.  De kan sangene på rams, de følger dirigenten 100 %, de synger over evne.  Dette blir bare gøy.  Og lørdag ettermiddag regner vi med å være ferdige med kor-biten.  Solistene skal spille inn sitt litt lenger ut i måneden.

 Vet ikke om det var noen som leste Jan Gunnars kommentar til forrige innlegg.  Hvis ikke skal de få kortversjonen her.  Han la inn en litt tøff tolkning av uttrykket “god tid”.  Jeg savner litt det av og til.  Jan Gunnar sier at god tid er tid du bruker på noe du trives med.  Da har jeg jo masse god tid.  Det ble en grei reminder på at jeg ikke har det så verst, og på at en god kamerat er rimelig optimistisk av seg.

 Det har vært fullt kjør på jobb i det siste.  Nå skal jeg ha fri til onsdag.  I 40-årsdag på lørdag (Nei, det er ikke meg, det bare ser sånn ut). Ingers lillebror, Eivind begynner å bli stor.  Og når Eivind og Jorunn inviterer til selskap, er det all mulig grunn til å glede seg.  Lite pleier å være overlatt til tilfeldighetene der i gården.  Og så skal Viking ha hjemmekamp mot Ålesund på søndag.  Og går det ikke sånn Therese vil, blir det en soleklar seier til de mørkeblå.

 Hilde har sendt melding på facebook.  Koriallverden er ferdig med konsert i Singapore.  Og det hadde visst gått greit.  I sånne øyeblikk savner jeg Singapore litt.  Når gode venner har klart å skape noe sammen.  Sånt er gøy.  Men jeg har masse gode venner i Stavanger og.  Og vi skaper da sannelig litt av hvert.

Jeg hadde en drøm”, som kanskje Martin Luther King Jr. ville sagt i dag.  Jeg hadde en drøm om å komme hjem fra Singapore og bare ha bitte litt å gjøre utenom jobb. Ha tid til lange kvelder foran peisen med min kone, hvitvin og reker. Jeg hadde en drøm om lange turer med Lady, turer i skog og mark i helgene, lange besøk hos foreldre og svigers. Det ble ikke sånn, og det er vel bare Inger og jeg som er overrasket over det. Dere andre kjenner oss for godt.

Helgen, medregnet torsdag kveld, ble omtrent som følger. Torsdag kjørte jeg rett fra jobb for å øve med bandet til voksenkoret Amazing. Helge og Anders på gitarer er fra Tasta. Dag og Jostein på henholdsvis keyboard og trommer bor på Revheim. Selv trakterer jeg bass. Vi øvde på Revheim, og alle sangene vi skulle synge på søndag satt sånn passe da vi dro fra hverandre kl. 19.30. Da var det rett på øvelse med Shout, ungdomskoret som Ingrid leder. Erlend spiller for øyeblikket bass der, og har en drøm om å komme over på trommer. Shout har ikke helt satt seg enda. For eksempel er jeg fortsatt med på keyboard. Nå håper vi at vi snart har fått satt sammen et band som fort kan bli bra. Ingrid gjør for øvrig en kjempejobb med koret. Jeg er stolt av henne.

Fredag var jeg på jobb til kl. 17.30.  18.00 stilte jeg på solistøvelse i Tasta Barnegospel.  Vi går i studio neste helg, så her gjelder det å være klare.  Og neste morgen var det øvelse for hele koret fra kl. 10.00 til kl. 17.00.  Og tro det eller ei:  Ikke en av dem som klaget, de øvet og sto på.  Og produsenten er nå trygg på at koret kommer til å levere, ikke bare som forventet, men langt over forventet.  Hvis CD-prosjektet vårt ikke blir vellykket, er det i hvert fall ikke deres feil.  Og  ikke er det Inger Hilde og Jan Gunnar sin feil heller.  Som produsent har jeg fått romslige rammer og rause arbeidsforhold.  De gjør en kjempejobb begge to.  Da koker det ned til at hvis ikke prosjektet blir vellykket, så er det min feil.  Vi får se.   Det er ufattelig hvor fysisk sliten en kan bli av å jobbe en hel lørdag med barnekor.  Søndag ville egentlig ikke kroppen stille i Tasta kirke kl. 09.30.  Men jeg fortalte den så omtenksomt jeg kunne at det måtte den.  og så var det nok en bandøvelse før koret kom kl. 10.00.  En ganske brukbar generalprøve før vår første gudstjenesteopptreden.  Og opptredenen gikk ikke så verst.  Basspillet sto til godkjent, og koret sang slett ikke verst.  Først sang vi “Gabriellas song” før prekenen.  Og Anne Beate var godt forberedt og hadde preken om nettopp denne sangen. Så var det to sanger under nattverd før vi avsluttet med postludium.  Det sto tilgodkjent +.  Inger har all grunn til å være fornøyd.  Jan Gunnar tok seg av det tekniske, både rigging og kjøring og rydding.  Og han var minst like trøtt som jeg var.  At han orket.   Om kvelden reiste Inger og jeg sammen med Inger Hilde og Jan Gunnar ut til Tananger kirke og hørte et lokalt sammensatt kor fremføre “Befriad” av gode gamle Coralarna. Det var godt å bare være tilskuer.  Og det var en fantastisk oppsetting laget avl okale ildskjeler.  Litt morsomt å se Dagfinn, Torunn, Sigve og Lars Sigurd være solister på samme scene.  Fire kjenninger vi kjenner fra forskjellige sammenhenger.   I morgen fyller Erlend 16 år.  Mopeden han har kjøpt og satt sammen står i garasjen,han holder på med lappen, og er veldig klar til å bli 16.  Det har skjedd mye med Erlend siden vi kom fra Singapore.  Han er en glad, trygg og flott gutt som vi setter veldig høyt.  Ikke det at han ikke var glad, trygg og flott før, men det har satt seg skikkelig nå.  Nå skal vel Birte ha en del av æren for det, men resten av æren skal han ha selv.  Gratulerer med dagen, Erlend.  Vi er veldig glad i deg.  I dag har jeg besøkt mor og far en liten tur.  Og gått en tur i skog og mark med Lady.  Nå sitter jeg på jobb og “slapper litt av” mellom slagene.  Hvitvin og reker får bli en annen gang.  Og peis får vi nok aldri.  Ikke god tid heller.  Vi er nok ikke typen.  Skal nok ha litt å holde på med i fritiden.  Og selv om det tidvis er travelt, så tror jeg vi får mye igjen for det.  Men enkelte ganger lurer en på kor heljå blei av.  T-t-t-tog du an?