Trygves blogg

 Det er 20 år siden vi forlovet oss på en benk ved brønnen inne på Bryggen i Bergen.  I helgen satt vi der igjen.  Nesten like unge og vitale som den gang.  Inger er i hvert fall like ung.  Selv opplevde jeg forleden en som fortalte meg at jeg holdt meg utrolig godt.  Er ikke sikker på at jeg likte den kommentaren, selv om den var godt ment.  Hvis jeg fortsatt var ung, var det jo ikke nødvendig å komme med en sånn saksopplysning.  Men når det er sagt:  Over 20 år etter at vi bestemte oss for å leve sammen, så holder vi fortsatt ut.  Det er vi litt stolte av.

Men hva gjorde vi i Bergen?  Svaret er enkelt:  Vi besøkte Hege og Erik.  De to ble våre gode venner i Singapore.  Nå er de bosatt på Natlandsfjellet og vi bor på Tasta.  Og i mellomtiden har de to blitt til tre.  Lille Alfred har overtatt styringen av den lille familien, til alles begeistring.  Hege og Erik er lette å være sammen med.  En trenger ikke å forestille seg, en kommer som en er - det holder i massevis.

Jeg nevnte Alfred.  Helt siden han så det bergenske lys for et halvt års tid siden, har Inger mast på å få komme opp.  Og Hege og Erik har mast på at Dande Ingår må komme.  Og endelig fikk altså de to møtes.  Inger var overbegeistret.  Alfred og.  Det var bare en ting han ikke likte med Dande Ingår.  Hun hadde med seg en stor, diger, sur, farlig type som snakket høyt og luktet øl og hvitløk.  Det skal mindre til før en vrenger leppa og begynner og hylskrike.Nå ble de to ganske gode venner etter hvert.  De kunne i hvert fall se på hverandre uten at det ble bråk.  Uansett:  Fantastisk hyggelig å være på besøk.

Og Bergen er fortsatt byen i mitt hjerte - med untak av Stavanger da.  Og byen viste seg fra sin beste side.  Nydelig vær, masse folk, Bryggen, Fisketorv, Standkaien og mye annet flott.  Og på veien bort til Bryggen, gikk vi forbi farmors gamle leilighet, der Inger stoppet i butikken nedenfor og spiste fiskekaker.  Og litt lenger inne i Strandkaien måtte jeg la meg avbilde sammen med skiltet som forteller at i femte etasje i Strandkaien 2 holder V. Veum, Privatetterforsker til.  Det kan synes barnslig og unødvendig, men for meg var det ganske stort.

 For 18 år siden satt jeg i et åpent vindu på det som den gang het Sentralsjukehuset i Rogaland.  Utenfor var det nydelig vær og over 20 grader.  Jeg smilte fra øre til øre.  Ikke på grunn av været, men fordi Inger og jeg hadde fått en liten datter - et “lite” nurk som vi valgte å kalle Ingrid.  18 år etter er Ingrid fortsatt en jente som får meg til å smile.  Fordi hun er en flott datter, men også fordi hun er min veldig gode venn som jeg setter veldig pris på.  18 år gammel fremstår hun som humørfylt, moden, snill og bestemt, og jeg kan  ikke si hvor stolt jeg er av henne - 18 years after.