Trygves blogg

Erlend har fått seg moped.  Han bestilte den på internett og betalte med egne penger.  Og noen uker etter dro han og farfar ut for å hente en stor kasse på Forus.  Inni der lå moped i sine enkelte bestanddeler, klar til montering.  Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men etter en stund var mopeden ferdig montert, og etter hva jeg vet, gjorde han det meste selv.  Pappa er litt stolt og litt imponert. 

I mellomtiden har han tatt mopedlappen, og forleden tok han mopeden ut til biltilsynet (igjen greit med farfar med stor bil) og fikk vidunderet registrert.  Nå freser han rundt, og virker både fornuftig og flink.  Erlend snakker ikke så mye som faren, men han gjør desto mer.  Jeg misunner han litt den der “Bare gjørr det” og “Ta det med ro, eg fikse det”-greiene hans.  Eller som Bobby McFerrin ville sagt det: Don’t worry, be happy.

 Og hvis du lurer på hvem nevnte Bobby er, så er han en utrolig sanger som stiller på scenen med bare seg selv og en mikrofon - som han gjorde i Stavanger Konserthus i kveld.  Unni og Jarle inviterte oss med, og det var ikke vanskelig å si ja.  Konserthuset var stufullt, og med sin varme og sitt vokalinstrument trollbant han oss fra første stund.  Han improviserte, brukte tilfeldige publikummere (heter det det?), improviserte mens en danser som satt i salen danset til, plukket opp 32 mennesker fra salen og laget kor.  Han improviserte mens salen sang “Over the Rainbow”, og sang Bachs preludium mens publikum sang Ave Maria.

Og jeg er sikker på, det sa han forresten selv også, at ingen av konsertene hans er like - fordi han har forskjellig publikum, forskjellig dagsform, forskjellig lokaler hver gang.  Etter en konsert med McFerrin setter en seg ned og skriver i bloggen, bruker et bilde en sikkert ikke har lov til å bruke, og så legger en seg og lar Bobbys improvisasjoner synge videre i hodet.  Don’t worry, be happy.