Trygves blogg

Aller først noe som er helt topp.  Om ikke så lenge får vi besøk av Maria, hushjelpen vår fra Singapore.  Det blir ikke noe langt besøk, men det viktigste er at hun kommer.  Maria ble noe mer enn en hushjelp.  Hun ble en veldig god og personlig venn - ikke bare for Inger og meg, men også for ungene.  Og jeg gleder meg virkelig til å treffe henne.

 Jeg regner med at vi er på toppen nå, for vi har hatt en del motbakke i det siste.   Natt til mandag måtte far på sykehus i full fart.  Og så lenge han  bidrar så mye til at mor fortsatt kan bo hjemme, så sier det seg selv at vi har hatt hendene fulle den siste tiden.  For å gjøre en lang historie kort:  Far ble utskrevet i dag, har det bra og er frisk.  Men naturlig nok er han litt sliten etter tøffe dager på sykehus.  Mor fikk korttidsopphold på Vålandstunet Sykehjem i 14 dager.  Det skal hun bruke, sånn at far kommer til hektene igjen.  Alt har vel egentlig godt bra, men det er ikke til å komme fra at en reflekterer litt i forlengelsen.

En av refleksjonene går på et helsevesen som stadig får en del pepper.  Vi hadde en lignende situasjon for to år siden.  Og begge ganger har jeg møtt et helsevesen som har levert så det holder.  Begge ganger har de stått på på sykehuset, hjemmesykepleien har stått på som gale, og begge ganger har vi fått korttidsopphold - nesten “just like that”.  Lønninger og ressurser er ikke all verden i norsk helsevesen.  Såkalt satsing blir latterliggjort ved Statsbudsjett og lønnsforhandlinger.  Likevel har vi gjennom våre to hendelser mennesker som byr på seg selv og yter ut over det som kreves - sånn faglig sett.  Jeg håper den siden av helsevesenet også kommer fram.  At det er en masse mennesker i systemet som virkelig prøver å yte sitt beste - nesten på tross av ressurser og lønninger.  Det er bare å ta av seg hatten.

Det er også grunn til å reflektere over mor og far.  En ting er alder og alt det fører med seg.  Men bort sett fra det:  De har holdt sammen i snart i rundt 47 år.  Og de viser fortsatt en hengivenhet og respekt overfor hverandre som mange ektepar kan missunne dem.  Jeg har levd ganske tett på begge de siste dagene, og begge to er genuint opptatt av den andres ve og vel.  Mor og far har hatt sitt.  I over 10 år har hun sittet i rullestol, og blir desverre ikke bedre.  Men hun er krystallklar og har et humør som kunne få en sitron til å bli søt.  Og far er utrolig sprek til å ha passert 70.  Det er flott å se ha de har sammen. 

Ellers har det skjedd en del annet også.  Fredag var jeg i studio og mikset sammen med Kjell.  På kvelden hadde vi “venners venners fest” med Amazing.  Ca 120 gjester og kjempegøy.  Mange sto på og bidro med sitt, men jeg er imponert over vår formann, Per Kåre.  Han får MEG til å virke negativ i forhold, og det er en prestasjon i seg selv.  Det er gøy med Amazing.  Vi har rett og slett blitt en bra gjeng. 

Det er hyggelig å ha en gjeng rundt seg som setter pris på det vi holder på med.  At noen kaller det vi holder på med for Eidsvåg-epoke, etter at vi gjennom tre års korarbeid har brukt tre Eidsvåg-sanger, får være så.  Jeg tror vi har et bredt reportoir som til sammen kan tilfredstille mange.  Hva enkeltmedlemmer liker og ikke liker får være opp til dem.  Og det er helt frivillig å være med oss.  Men noen må vi da gjøre riktig.  For tiden har vi neste 40 kormedlemmer med oss.  Og flere er på vei.  Jeg tror at en får et bra kor ved å ha et bra miljø, og at en får et bra miljø ved å ha et bra kor.  Og et bra kor er et kor som behersker det de holder på med ut i fra de forutsetninger som er tilgjengelige. 

Erlend kom trygt hjem fra Bilbao.  Ingrid har vært en uke i Berlin.  Begge to har hatt det kjempegøy.  Søndag sang og spilte Ingrid og jeg på gudstjeneste i Tasta kirke.  Nå er vi igang med en ny uke med spennende utfordringer.  Og kanskje får dere lese om de også.